Vi dro fra Nashville til fornuftig tid, og det var greit å kjøre og lite trafikk - noe som er naturlig en søndag morgen. Ganske lenge så det ut til at vi ville gå klar av uværet, men da vi kom ut igjen fra et lite toalettbesøk så hadde himmelen åpnet seg. For ikke å bli klissbløte ble det til at vi sto og ventet en god stund - kanskje 15-20 minutter - før vi fant ut at dette hadde vi ikke tid til. Særlig morsomt var det heller ikke. Så vi løp til bilen, skallet i taket, kom oss inn - og fikk satt på varmeapparatet for å tørke oss. Tok ikke lange tiden, heldigvis.
Det er vanskelig å kjøre i slikt vær, så farten var ikke særlig høy. Arvid greide seg godt selv med dårlig sikt, og bilistene rundt oss var flinke og hadde nødblinken på for å være mer synlige. Det er ikke så vanlig i Norge, men tydeligvis standard her borte.
Da vi nærmet oss Memphis klarnet det selvsagt opp; vi har jo bedt om bra vær uansett hvor vi er og skulle ikke ha noe regn nå heller... Det var for tidlig å sjekke inn på hotellet, så vi spiste litt lunsj på IHOP ved siden av. Første gang med crepe til lunsj, men de var veldig gode. IHOP er en av kjedene som vi aldri har spist på tidligere (wow!), og de ga et greit førsteinntrykk. Kanskje det blir et nytt besøk ved en annen anledning :-)
Etter innsjekking kjørte vi inn til Memphis, hvor vi først besøkte National Civil Rights Museum, eller borgerrettighetsmuseet som det heter på norsk. Museet er lokalisert i motellet hvor Martin Luther King ble drept i 1968, og forteller om de svartes kamp for likeverd. En tøff historie, og vanskelig å fatte at dette skjedde kun rett før jeg ble født - og også i årene etterpå. På den annen side, det fortsatte jo i Sør-Afrika helt til 1990-tallet og flere andre steder fortsatt i dag. Apartheid er ganske sprøtt, men det er historien til de fleste sørstatene hvor svarte ikke fikk gå på skole sammen med hvite, de hadde egne toaletter, måtte sitte bakerst i bussene, etc. En lov i Mississippi sa at man måtte ha hatt en bestefar som også hadde stemmerett for å kunne stemme selv. Dette reduserte antall svarte stemmegivere fra flere hundre tusen til under ti tusen... Og istedet for å slippe svarte inn i parker, etc., så stengte de heller parkene. Det var Robert Kennedy og Lyndon B Johnson som til slutt fikk slutt på dette, etter å ha satt inn nasjonalgarden i de "verste" statene.
Vi fortsatte videre til Memphis sentrum, til Beale Street. Dette er etter sigende hovedgaten for Blues, men vi syntes det var litt shabby og lite tiltalende. Vi ruslet riktignok rundt en stund, men det var påtrengende mennesker, mye støy og ukoselig. Kanskje vi var blitt bortskjemt av Nashville? Etter å ha ruslet rundt en stund fant vi derfor ut at vi ville spise middag et annet sted. Vi hadde sett reklame for Marlowe's, et sted i nærheten av Graceland, og reiste derfor ut dit.
Her bestilte vi signaturretten deres, Pork Ribs, og det var ikke små porsjoner vi fikk. Det smakte imidlertid godt, og vi greide jammen meg å spise opp alt - unntatt tilbehøret. Selve restauranten ga preg av å være ved siden av Graceland - alt handlet om Elvis, og de spilte også bare Elvis musikk. Gjester på hotellene i nærheten ble hentet i en rosa limousin - noe vi heldigvis(!) slapp fordi vi hadde egen bil :-)
We ran into some heavy rain and t-storms on our way from Nashville to Memphis, but fortunately it cleared up before we got to Memphis. Here we visited the National Civil Rights Museum, located where Martin Luther King was shot in 1968, and Beale street, the home of the blues. We thought it looked a bit shabby and uncozy, and therefore decided to drive out to Marlowe's for dinner instead. Had some really delicious pork ribs - a huge portion.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar